Vi er akkurat ferdig med VM på ski i Sapparo. What the heck? Sapporo? Det er jo bare nordmenn, svensker og finner som går på ski... pluss noen andre snålinger. Det har visstnok vært en nordmann som har spilt i noe så outrert som "amerikansk football" - ja fotball er det jo ikke, det er mest håndball og ballen er jo heller ikke en ball, men en oval pølse og spillerne løper rundt i trange bukser nedentil, og i hockeyutrustning oventil og prøver det beste de kan for å kastrere motstanderne. Nei, nå var det jo ikke det jeg skulle inn på, ikke en gang baseball skulle jeg nevne, og slett ikke cricket, men jeg er en jævel på Ludo... hvorfor har vi ikke VM i Ludo?
LA VIDAEn solrik, men kald dag jeg gikk ned Avenida de Mijas, møtte jeg en liten og skrukkete eldre kvinne kledd i svart, slik spanske kvinner i sorg alltid er kledd. Ja, selv om sorgen er 50 år gammel, så er bekledningen fortsatt svart. Det kan være svært vanskelig å bedømme alderen på disse svartkledde skrukkete kvinnene, men jeg sikker på at hun har hatt sorg i minst femti år. Hun kom rett i mot meg og lespet tannløst: «Donde es Joaquin» - ja, det var i allefall det jeg trodde hun sa. Jeg kunne jo ikke vite, så jeg bare trakk på skuldrene og slo ut med hendene på ekte spansk vis. På denne måten behøver man ikke bruke ord, - og i allefall ikke ord man ikke kan. Jeg kjenner ingen Joaquin annet enn at jeg vet at det er en bareier i Los Boliches som heter det, Bar La Querra eller noe sånt, rett ved siden av Hostal Santa Fe, men det var vel ikke ham hun mente. Jo, jeg kunne vel bare sagt «En Lo Boliche» og vandret videre, men hun var ganske desperat og gjorde meg en smule bekymret. Ettersom det var en smule kaldt hadde jeg tenkt meg inn på Bar Mora for en liten kaffe og ettersom denne tildragelsen skjedde rett utafor bardøra, så nevnte jeg en «cafelito aqui» og hun ble med inn. «Dos cafe con leche» og gamla skravla ivei om Joaquin men jeg forsto ikke en døytt, men jatta med, trakk på skuldrene, spanderte en sig og tenkte på hvor mye denne kvinnen kan ha opplevd i Spania... hele borgerkrigen, Franco y todo, todo. Ja, for hun måtte jo være minst like gammel som min mor. Morsomme øyne, svarte og gnistrende innimellom, men også sorgtunge når hun snakket om Joaquin. Han var nok hennes største og eneste kjærlighet. Jeg forsto at han hadde gitt henne mye god varme og at savnet var sterkt. Andaluserne kan skravle, især kvinnene og blir de ikke avbrutt skravler de i timesvis. Og det gjorde Augusta, jeg fikk vite at hun het Augusta av en av betjeningen. På «Mora» har de en farget camarera, negresse-kelner på norsk, men det er jo ikke lov til å si, men dog alikevel, denne mørke damen er særdeles hyggelig og effektiv og hun snakket til den gamle kvinnene med navn, altså Augusta – og det ble to stk kaffe til. Camareraen, altså den «fargete kelnerinnen» (camarera negro) hadde heller ikke sett Joaquin, men plutselig roper hun til: «Joaquin, Joaquin!» og løper ut på gaten og kommer inn med en gammel tigrete katt. DET var Joaquin!
INSEKTER 
The rain in Spain
